Tredje dag.

Ingen grunn til å stresse denne dagen. Ingen mulighet til å plassere seg i årets race. Nå er det mer sightseeing i Italia og et utvalgt antall innsjekk med resten av bilene på noen steder underveis. Magien er jo der fremdeles selv om vi ikke lenger konkurrerer. Italia er et herlig land som har masse å by på, og en tur med ev veteranbil med de offisielle Mille Miglia merkene på gir positiv tilbakemelding fra mange andre trafikanter, så vi ser ikke mørkt på situasjonen. Været letter også, og det blir varmere og varmere. En ny situasjon at temperaturen nærmer seg 30 grader, men SAAB’en håndterer det greit og cruiser med fornyet styrke ut på veiene fra Roma til Parma. Varmgang var mer i fokus enn regn i planleggingsfasen, og vi gikk gjennom kjølesystemet og fylte på med «engine ice» istedenfor vanlig kjølevæske. Med erfaring fra Florida hvor varme er et gjennomgangstema tror vi at dette var et smart trekk, og bilen viste i hvert fall ikke tegn til varmgang under hele løpet også når temperaturen kom opp mot 30 grader.

Vi lå litt frempå denne dagen og hentet oss inn igjen før vi satt oss i bilen, og ledsagerbilen dukket opp og kjørte rett bak oss herfra og resten av dagene. Ikke veldig mange innsjekk med resten av bilene fordi dagens etappe faktisk var temmelig lang selv uten de tekniske prøvene. Bilen gikk godt og vi stresset ikke, og det ble ikke sent på kvelden før vi kunne ankomme Parma, finne hotellet og nyte en bedre middag. Nesten først på hotellet! Hvilken fryd. God plass i matsalen og en bedre middag før hotellet ble fylt opp av bilene etter hvert som de ankom. Ikke bare vi som er ute av løpet tydeligvis ser vi både fra GPS-plottene og ankomsten på hotellet, med for øvrig god stemning. Det er en del store team som deltar år etter år hvor kjøring i Mille Miglia er en salgsvare med «full pakke». Slike team stiller gjerne med flere akkrediterte følgebiler og mange mekanikere, slik at det blir gitt umiddelbar service. Sikkert ganske så komfortabelt. Mens andre må hente inn mer personlig energi for å komme i mål. Traff en nydelig Lotus X som hadde hatt et uhell underveis den dagen, og de brukte mesteparten av natta på å banke ut skaden og gjøre en nødreparasjon, men jammen meg var de i gang igjen før oss dagen etterpå. Usikker på hvor en del av deltagerne fikk all energien fra.  

Ikke en spesiell spennende dag for oss. Kanskje vi var blitt lit blaserte eller kanskje bare gått i metning av alt det spektakulære som skjer hele tiden, eller kanskje bare tom for energi? Uansett en tidlig kveld uten utskeielser.

Starten på slutten.

Resten er egentlig fort fortalt. Morgenen etterpå er ikke formen god, og det var ikke så veldig mye søvn den natten. Så turen gikk til akuttmottaket på sykehuset i Parma, og resultatet ble umiddelbar innleggelse og tre døgn med antibiotika i mange ulike former og mengder. Heftig lungebetennelse og øyeverk på begge øynene ble tatt tak i og effektivt behandlet, men bilen og teamet forsvant ut på veien og fullførte løpet på et vis. Det ble et veldig interessant opphold på et italiensk sykehus, men det er på en måte ikke formålet å berette om på denne bloggen. Bilen fullførte løpet, men altså utenfor konkurransen. En sjåfør kjørte følgebil og tilhenger tilbake, mens teknikeren og den andre sjåføren tok flyet tilbake til Norge. En lengere rekonvalesens som endelig er ferdig og som naturlig nok dessverre forsinket denne bloggen alvorlig. Beklager det, men helsa kom altså først.

Konklusjon,

Så hva sitter vi igjen med:

·       Mille Miglia er et fantastisk arrangement på alle måter! Utrolige biler, utrolig natur, utrolige traseer gjennom steder du ellers aldri vil se. Fantastisk respons fra italienere og tilreisende utlendinger over alt, og en ganske så unik bilkultur!

·       Du kan aldri bli for godt forberedt! Vi hadde brukt mye tid og penger på å gjøre bilen så klar som bare mulig, men likevel ikke godt nok. Det er ikke rom for store problemer, så sjåfører og bil må være 100% klare og uthvilte på starten av dette eventyret.

·       De fleste trenger følgebil med en dyktig teknikker, og det er en absolutt fordel med akkreditering slik at følgebilen kan henge på bakskjermen gjennom hele løpet. Godt med verktøy og reservedeler er et must, men like viktig er det med en mekaniker som kan reparerer og improvisere, og ikke bare skifte ut deler.

Og ville vi gjort det en gang til? Tja… Dette forsøket ga oss utrolig mye selv om vi landet med et magaplask etter to etapper. Totalt utslitt og utladet på sykehus i Italia gir mye tid til refleksjon og ettertanke…………… Men konklusjonen er likevel kjempeklar! Selvfølgelig ville vi gjerne hatt en ny sjanse på å reparere på dette resultatet! Gi oss en konkurransedyktig bil med startnummer lavere enn 100 og en ny mulighet, så blir garantert resultatet bedre! Nå er vi forberedt og klare til ny innsatts!!

Dette var dessverre vendepunktet for vår del i Mille Miglia. Vi våknet oppskriftsmessig og var klare for en ny dag, og kjente oss ovenpå fordi vi hadde en klar ide om at vi skulle starte på samme sted som vi hadde ankommet natta før. En god frokost ble konsumert, og så gikk turen mot «startrampen» som viste seg å ikke være i nærheten av det stedet vi skule starte på! Nokså mange frustrerende runder rundt sentrum på jakt etter startrampen førte til litt frustrasjon i bilen før vi endelig kjørte til side og tok for oss dagens kartbok som ganske riktig viste et helt annen startsted på en militær flyplass et godt stykke utenfor byen. 21 minutter å kjøre på GPS’en og 15 minutter igjen til start. SAAB’en fikk kjørt seg og vi klarte å knappe inn litt på tiden, men kom likevel fem minutter for sent til starten som skulle gått klokken 9:10. Egentlig ikke noe stort problem fordi vi fikk registret starten som godkjent og på tiden, og vi var i gang. Men kanskje et illevarslende omen? Typisk nybegynnerfeil.

Godt i gang var vi bakerst i feltet og uten andre biler rundt oss, så nå måtte vi stole på merking og kartlesing. Egentlig gikk det også greit uten store komplikasjoner, og når vi ankom første tekniske prøve dukket det faktisk opp et par biler bak oss. Lang ventetid så vi fikk summet oss, og deretter en godt gjennomført teknisk etappe, og vi hadde fornyet energi. God flyt til San Marino, og her ventet en skikkelig styrkeprøve. Å klatre ut av San Marino opp den bratte veien ut av byen var en hard prøvelse som SAAB’en klarte greit, men det skulle bli verre. Løypa fortsette gjennom smale og bratte  passasjer inni en borg på toppen av den bratte veien, og nå var det ikke bare bratt, men trangt og uoversiktlig også. I siste trange passasje på toppen av det som føltes som en endeløp klatring ville ikke bilen mer. Det var nok egentlig en sjåførfeil at vi ikke klarte å holde turtallet oppe og komme oss over den siste kneiken, men slikt skjer og bilen var død. Den var ikke for varm, men den nektet å starte igjen. Måtte trilles ned 20 meter til et lite repos, og der ble vi stående. Nå var gode råd dyre. Teknikeren vår og følgebilen var ikke fullt ut akkreditert og følgelig en liten time fa der hvor bilen stoppet, og i tillegg ute av stand til å følge oss inn i denne borgen. Og vi måtte spare på batteriet samtidig som vi måtte forsøke å vekke bilen til live igjen. Panseret fullt åpent, full avkjøling og telefonkonsultasjoner og startforsøk….. For å gjøre en lang historie kort tok det en time før totakteren våknet opp igjen, og da var i realiteten toget gått fra oss. Det er ikke større marginer i dette løpet, spesielt siden vi allerede lå nesten sist i feltet. Når vi kom i gang igjen lukket tidsvinduene for kontrollpostene seg foran nesa på oss, og løpet var kjørt. Igjen enklere med et lavere startnummer, men en god illustrasjon på kravene som stilles til bil og mannskap hvis en skal komme seg gjennom alle fem dager av dette tøffe løpet. Ingen krise, vi kan jo fortsette å kjøre løypene i Italia og nyte turen, bilene, folkene, naturen og alt dette fantastiske arrangementet har å by på, men akkurat der og da gikk vi selvfølgelig litt tom for luft.

Vi ble enige med oss selv om at det ikke var noe poeng i å ankomme tomme kontrollposter, så alternativ kurs ble satt mot Roma for å i hvert fall få med oss dagens målgang og festiviteter. Motoren summet på nytt fornøyd i høyt turtall i 100+ km/t, nå på litt større veier nesten strakeste vei mot Roma! Men det samlet seg mørke skyer i horisonten.

Først fikk vi litt problem med tomgangen igjen, og bilen stoppet et par ganger etter harde oppoverbakker i høy fart med påfølgende lange nedoverbakker på frihjulet og bremsen. I disse situasjonene startet bilen igjen etter insiterende kjøring på startmotoren, og kjørestilen ble endret med små impulser på gasspedalen også i nedoverbakker. Ikke et stort problem, men nok en liten påkjenning på denne dagen som altså ble vår bane i år.

Vi hadde jo observert at værmeldingen kunne vært adskillig bedre rund Roma, og snart kom de første dråpene. Som tidligere nevnt ble jo ikke tiden til prøvekjøring med SAAB’en tilstrekkelig før avreise fra Norge, og dette skulle vise seg å treffe oss med full styrke nå! Regn er det jo plenty av på Vestlandet, så selvfølgelig burde vi hatt mange timer kjøring i regn som en forberedelse til løpet, men det hadde det altså ikke blitt tid til. Og nå viste det seg at bilen ikke var vanntett. Regnet be etterhvert temmelig tett og bilen sluknet totalt og lot seg ikke vekke til liv igjen. Litt hell i uhell, teknikeren i følgebilen lå bare et kvarter bak oss, og han viste råd. Heldigvis nok oppholdsvær til å tørke ut fordelerlokket og smøre inn diverse deler i silikon, pluss skifte tennplugger og en del annet arbeid. Bilen gikk igjen upåklagelig etterpå, men tiden var gått fra oss og kveldsmørket begynte å senke seg. Når vi ankom Roma var det stappmørkt, og vi var langt bak feltet, og nå kom det nok en ubehagelig erfaring. De røde pilene som viser veien til Mille Miglia er ettertraktede suvenirer for tilskuere fra nær og fjern, og ikke lenge etter at «siste» bil har passert er pilene borte! Totalt mørke, heftig regn og kaotisk trafikk når vi nærmet oss innspurten i Roma ga oss nådestøtet. Vi kom aldri helt frem til slutten denne dagen. Slukøret satt vi kursen mot hotellet som viste seg å være et godt stykke utenfor sentrum. Ankomst hotellet rundt midnatt etter nok en lang og hektisk dag tærer på overskuddet og energien. En sjåfør rett til køys, mens andremann fikk seg en enkel middag på et brett i baren.

Første dag.

Så er endelig tiden inne. Vi har fått en starttid 12:10, og vi kunne ikke vært klarere. Formen er ikke helt på topp, men motivasjonen, entusiasmen og spenningen er i taket. Bilen blir pakket med så lite så mye, og alt unødvendig flyttes over til følgebilen og mekanikeren. Ikke helt lett å finne Via Venezia fordi veldig mange gater er stengt av i forbindelse med løpet, men vi er ute i veldig god tid, og står klare 45 minutter før vår starttid. Tid til å gå litt frem og tilbake i køen og se på «motstanderne» i vår klasse. Her er det en flott blanding av eksotiske racere og hverdagsbiler. På startnummeret foran oss står det en Abarth Double Bubble, en av mine favoritter. Jeg elsker de rene linjene på denne bilen og den rene, raspende lyden av en hissig italiensk motor. Ikke langt unna står det en Citroen DS og en klassisk Mercedes 220, så sort assortiment. Rart å tenke på at et team fra Sverige vant 750 klassen i 1957 med en slik SAAB som vår når en ser hvilke biler de konkurrerte mot i 1957. Med sine 40 hestekrefter er de jo langt fra noe villdyr, men vi har jo funnet mer ut av kjørestilen nå. Holder man pedalen i bunn hele tiden og holder flyt i kjøringen er det ikke så verst. Maksimum turtall inn i bakkene så leverer bilen godt og holder trykket oppe også i motbakkene.

Godt at Viale Venezia er en lang avenue! Her er det typisk italiensk kaos satt inn i et system av individuelt engasjement. Folk fra arrangøren springer frem og tilbake og peker og roper og gestikulerer for å få bilene innplassert i en lang og sekvensiell rekke. Og merkelig nok fungerer det! Det starter tre biler per minutt, så her må jo køen være ordnet. Kun noen sekunder fra 12:10 kjører vi opp på startrampen, blir presentert og så er vi i gang! Masse folk etter rampen, og vår supportergjeng fra Norge har funnet veien hit også. Norske og italienske flagg sammen med masse Mille Miglia flagg og topp stemning. En god start på eventyret.

Dette var vår debut i Mille Miglia, og det merkes. Vi har snakket med mange andre deltagere over de siste dagene, og gjennomgangstemaet er jo at de er med på sjette eller syvende året eller mer. En mager trøst fikk vi fra et team i en Aston Martin som var lastet full av datamaskiner og klokker som virkelig satset på å kjøre på idealtiden. De sa at det var syvende året de var med, og de har satset mer og mer på teknologi for å være med å kjempe i toppen………….uten nevneverdig suksess. De hadde et startnummer rundt 210, og de sa at de brukte å havne rundt den plassen hvert år uansett hvor mye de trente og investerte. Våre skuldre er avslappet. Vi har ingen intensjon om å vinne, kun å fullføre, men selvfølgelig fullføre på en så god måte som mulig. Og første utfordring som vi har sett på tidligere, men ikke fullstendig knekt koden på, er kartbøkene. Seks store bøker på over 100 sider i hver bok som forklarer ruten i detalj, pluss noen løse sider med revisjoner som italieneren ikke har fått korrekt første gang. Kartleseren er temmelig hektisk der i de første milene, men heldigvis er det to ting som fungerer godt og hjelper oss i gang. Løypen er veldig godt merket, så det er stort sett bare å følge de røde pilene, og fordi det er så mange biler som startet samtidig danner det seg snart et felt hvor vi kan ligge trygt inni og følge de andre. Så for vår del får vi en myk start, og finner oss godt til rette.

Helt til første tekniske øvelse. Vi har lest og studert på disse tekniske øvelsene, men det er ikke lett å forstå gjennomføringen av disse øvelsene fra teksten. Her trengs det trening i praksis, og det begynner raskt etter starten. «Time trails» er hoved øvelsen hvor det er en rekke seksjoner etter hverandre hvor en skal holde en fast hastighet i hver seksjon, f.eks. 19,82 km/t i første seksjon på 200 meter, deretter 22,19 km/t i 400 meter, deretter 18,88 km/t de neste 300 meterne osv. Et poeng trekk per hundrededels sekund avvik fra idealtiden i hver seksjon, så her blir det fort masse poengtrekk. Vi kommer godt i gang føler vi, men mangler nok en del PC’er og klokker for å klokke inn idealtiden. Lærekurven er bratt, og regelverket er virkelig omfattende, men vi føler vi begynner å mestre dette nå. Arrangøren har satt en GPS i hver eneste bil, og avvik fra løypa er en av mange ting som fører til umiddelbar diskvalifisering. Veldig kjekt å følge konkurrentene på GPS’en, og det blir jo fort klart for oss at dette ikke bare er opp til oss. Løpet går jo stort sett på offentlige åpne veier med til tider masse trafikk, og i tillegg stuker det seg opp nokså store køer foran de tekniske øvelsene, så det å beregne en idealtid og forsøke å gjennomføre løpet på denne er i stor grad utenfor vår kontroll føler vi. Litt merkelig fordi så mange legger så stor vekt på å gjennomføre på idealtid når det er så mange faktorer vi ikke kan påvirke. Definitivt utfordrende!

Må jo bare få skryte av arrangøren og forsøke å få frem hvor unikt dette arrangementet egentlig er. Arrangøren samarbeider med militæret og skoleverket og hele samfunnet kjennes det ut som. Mange historiske steder som normalt er totalt avstengt for biler blir åpnet opp, og løypa går via piazzaer, militære anlegg, gågater, slott og borger hvor det normalt er fullstendig avstengt. Mange steder blir veiene stengt av og gjerder satt opp for å tilrettelegge for deltagere og tilskuere, og det er nok hundretusener av folk langs den 1600 km lange løypa. Tenk på dimensjonene! 1600 km løype hvor hver meter er merket opp og veldig mye er tilrettelagt over hele nord-Italia! Utrolig omfattende og kjekt å delta i. Anbefales! Men vær også oppmerksom på hvor krevende det er! Denne første dagen kjørte vi cirka 500 km og ventet en god del på tekniske øvelser etc. så vi var på det første hotellet kvart over midnatt. Hotell, lunsj og middag er inkludert i deltageravgiften, men det kan man stort sett glemme med et høyt deltagernummer. I etterkant kan en se at biler med lavt deltagernummer dominerer dette arrangementet, og det er forståelig. Tidligere start på morgenen, mindre trafikk og mulighet for å komme frem til hotellet på kvelden i 9 tiden. Biler med høyt startnummer kan se bort fra lunsj og middag, men en pølse i brød og en is under bensinfylling er det tid til.

Vår heiagjeng fra Norge klarte å komme før oss til Verona, og stilte med flagg og oppmuntrende heiing på piazzaen sentralt i gamlebyen i Verona, et kjent sted for de som har vært på operafestivalen i byen. Normalt fullstendig avstengt for biler, men nå oppgjæret løype med stemplingsstasjon og godt tilrettelagt for biler og publikum. Mille Miglia er kalt verdens største rullende bilmuseum, og det er jo fullstendig sant. Utrolig unike muligheter til å se biler i aksjon som normalt bare finnes på museer rundt omkring i verden i en ramme av historiske byen og vakker natur. Fantastisk!

Men hvordan kan man avvikle dette på normale veier med normal trafikk? Trafikken i Italia er jo ikke akkurat beskjeden, med italienske sjåfører som utfordrer de fleste trafikkreglene vi kjenner i Norge og flere til, i tillegg til en masse scootere, sykler, motorsykler etc. Svaret var en overraskelse for oss. I starten sto vi som vanlig i køene som gode norske bilister, men det var ikke slik det skulle være. Snart hadde vi en stor blåmalt Fiat Ducato bak oss som satte på blålys og sirener for å hjelpe oss frem! Politiet tar en helt annen rolle under dette løpet, og pusher frem deltagerne gjennom tett trafikk. Her var det bare å legge seg ut til venstre mot møtende trafikk og kjøre på med politiet tett opp i bakspeilet mens all annen trafikk stanset opp og ga plass. En uvirkelig opplevelse, men dette skjedde ikke bare en gang, men hele tiden. Politiet var programmert til å hjelpe, og dukket opp i speilet i de fleste utfordrende situasjoner. Store og små politibiler hjalp oss frem, og ikke-uniformerte biler fikk plutselig blålys i vinduet og eskortefunksjon. Ikke stopp på rødt lys! Bare hold farten oppe! Dette var overraskende og nytt for oss, men faktisk nødvendig for å kunne være i nærheten av å møte de idealtidene som er satt gitt trafikksituasjonen etc. Fascinerende, men nok en illustrasjon på hvor omfattende og viktig dette arrangementet er i Italia. Politiet spiller denne rollen i alle de 1600 km løpet varer gjennom Roma, Milano, Modena etc. Ikke akkurat småbyer med lite trafikk, men de klarer faktisk å pushe deltagerne gjennom løypa på en imponerende og sikkert tildels sikker måte.

Denne dagen følte vi oss i flytsonen, og bilen fungerte perfekt. Følgebilen holdt seg i periferien, og det fungerte godt fordi det ikke oppsto spesielle behov. Vi pushet på og fikk skryt når vi ankom Cervia Milano-Marittimo fordi vi klokket inn på en god tid i nærheten av idealtiden vår (og dermed endte opp rundt plass nummer 350 overall den første dagen. Bedre i 750 klassen for 1957….). Det var godt å stupe til køys.

Mandag 12. juni. I morgen starter Mille Miglia, og alt er klart………….eller er det det? Mekanikeren vår Anatolii har ikke ankommet enda, men bilen er klar, ikke sant? Tid for øvelse i dag, og bilen kjøres ut bak den store hallen for å trene og finpusse mekanikken. Den går godt, men blir vanskeligere og vanskeligere å få til å gå på tomgang. Ikke så lett å kjøre en bil med frihjul som ikke går på tomgang fordi motoren må gå også i nedoverbakkene når den kobles ut. Igjen er det litt krise, men heldigvis ankommer Anatolii denne dagen og gyver løs på oppgaven. Det viser seg at han ikke rengjorde tomgangsdysen en sen nattetime i Stavanger, men nå gikk den også full behandling. Masse skitt i også denne dysen, men etter nok en grundig rengjøring og justering av forgasseren ble det skikkelig liv i den gamle bilen. Vi er klare til dyst!

Men først skal bilen få sin siste godkjenning på Piazza Viazale, eller Millie Miglia Village som den kalles disse dagene. Oppmøte 12:10 for å kjøre i kolonne med politieskorte foran, og vi tror vi er ute i god tid…………..men kolonnen kjører nesten 10 minutter før planlagt tid. Vi kommer oss med, men blir hengende litt etter. Nå får SAAB’en kjørt seg gjennom Brescias gater for å ta igjen de andre bilene, og det går greit! SAAB’en er i storform og suser av gårde i over 100 km/t bak masse fantastiske biler og en veldig godt trent gjeng med motorsykkel caribineri. All trafikk stoppes og alle sidegater blokkeres på effektivt at det bare er å gi gass for a hente inn det det tapte, og når vi ankommer piazzaen har vi tatt igjen alle og må vente på innkjøringen. Etter et kvarter er det vår tur, og bilen kjøres inn på den røde løperen. Fullt av folk rundt hele plassen, og for så vidt i hele byen. Arrangementet gjennomsyrer byen og skaper en herlig stemning. Dette er bare en formalitet, men bilen blir plombert og det siste viktige godkjenningsmerket settes på, så kan bilen igjen rulle ut på gatene på vei til starten i morgen. Vi parkerer på en annen piazza i Brescia på passer det ville vært utelukket å parkere noen andre dager, men akkurat denne dagen kan nok en Mille Miglia bil gjøre nesten akkurat hva de vil uten å påkalle seg bøter eller annen uønsket oppmerksomhet. Bare masse positiv oppmerksomhet! Brescia er gjennomsyret av motorkultur som virkelig blomstrer opp denne dagen, til akkompagnement av mange utenlandske stemmer som er her for å oppleve dette unike arrangementet.

Mye nerver og lange og anstrengende dager, så litt skrall helse disse dagene. Mistet fullstendig stemmen, så litt lite sosial på gode måltider i Brescia. Men god stemning i teamet. Endelig er alle samlet, mekaniker, detailer og to sjåfører, så dette skal gå veien. Bilen settes tilbake i lagerhallen, og alt er klart for morgendagen etter at mekanikeren har hatt en siste håndspåleggelse og bilen er fylt opp med bensin etc.

Ankomst Italia.

Kjøreturen til Italia har gått godt. Ferja fra Kristiansand til Hirtshals, og deretter veldig mange timer bak rattet med SAAB’en på tilhengeren bak. Heldigvis har vi en god trekkbil som ikke merker så mye til de ekstra 1700 kiloene på hengeren, men det endrer seg i Brennerpasset. Vi valgte det laveste og enkleste alpepasset nettopp for å skåne bilen for de lange motbakkene i stor høyde med masse trafikk, men det slo ikke helt til. Mye trafikk og en del vegarbeid gjorde at bilen nok var litt småstresset når vi nådde bomstasjonen på toppen av passet, og vi kjørte til side etter bompasseringen for å la bilen hvile. Etter en time og litt spray på radiatoren fra en polsk lastebilsjåfør var temperaturen normal igjen, og resten av turen gikk smertefritt. Men må jo tilstå at tankene gikk litt varme på veien nedover på den italienske siden av Brennerpasset også etter å ha kjørt en time i kontinuerlig nedoverbakke som til dels er temmelig bratt. Fikk vel litt angst for returen, men det får vi skyve foran oss…….

Ankommer Brescia og finner Brixia Forum enkelt slik at tilhengeren med SAAB’en kan kobles av og parkeres for natten. Alt ser bra ut. En del av teamet ankommer og det blir en fin kveld. Etter innsjekk på hotellet går turen til Montana restaurant i Maranello! En fantastisk restaurant for Ferrari fans hvor en ikke bare finner god mat, men også masse interessante relikvier utstilt pluss kultur og lokal drikke. En utmerket kveld som sluttet med en hyggelig møte med kokken på restauranten, en eldre kvinne som lager all maten fra bunnen av. Imponerende. På veien hjem gikk turen også innom et lokalt Ferrariverksted i Maranello med en imponerende biler inne til ulike servicer. 365 GTC og 400 Superamerika bare for å nevne noen godbiter, og et skikkelig imponerende delelager. Godt at kulturen går i arv i Maranello. Det ble temmelig sent på natta før kroppen traff lakenet denne kvelden.

Dagen etterpå var det klart for å få SAAB’en ut av tilhengeren og inn i Brixia Forum sammen en mengde andre fantastiske biler. Men aller først litt mer italiensk byråkrati. Detaileren vår hadde registrert seg på nettet og det var imponerende hvor for han var akkreditert! Det gikk på to minutter. Adskillig mer omfattende for oss to sjåfører. En lang løype på ni poster ventet oss hvor alle papirene ble gått etter i sømmene først. Grundige forberedelser ga uttelling, og det eneste de kicket på var min «regularity license» utstedt av Norsk bilsportforbund, men etter litt parlamentering og appellering til høyere instanser var alt godkjent, og vi fikk våre deltager-badger. Møtet med politiet var jo litt spesielt, men de var jo i godt humør og sjekket all dokumentasjonen på bilen inkl. forsikring, EU kontroll status etc. Godkjent som sjåfører til Mille Miglia 2023!

Neste etappe var godkjenning av bilen. Bilen ble hentet ut av containeren og startet uten noe problem etter mange dager i tilhengeren. Stemningen på topp når vi kjørte inn i hallen………eller faktisk rullet. Ikke lov til å ha motoren på i hallen forståelig nok siden det var flere hundre biler der inne, så motoren måtte av rett innenfor porten og bilen rulles på plass. Masse hjelp å få, så null stress. Finn Richard fra Cure de Automobile skred til verket og bilen fikk bort adskillig med støv og skitt fra transporten fjernet og bilen polert opp til nye høyder. Mille Miglia dekalene ble montert, og plutselig var den gamle SAAB’en en racerbil.

Alle bilene må gjennom en teknisk kontroll der i hallen. En surrealistisk kø av fantastiske biler som rulles inn til teknisk kontroll. Ferrarier, Bugattier, Alfa Romeoer av de edleste årganger og modeller. Fantastisk selskap. Vi rullet frem og……………litt for langt. Dermed ble det litt kaos i innsjekken, og vi fikk stempel som godkjent allerede før noen hadde sett på bilen. En liten rutinesvikt der, men arrangøren rodde seg inn igjen. Inspektørene kom litt heseblesende ut av hallen og sjekket bilen i henhold til FIVA sertifikatet. Null hull. Litt kluss med motornummeret, men det ar jo som registrert i papirene, så etter litt diskusjon ble alt godkjent uten anmerkninger. Utmerket hjelp fra Geir Iversen i LMK i forkant gjorde fort kontrollen i Italia enklere fordi han har et navn med autoritet i Mille Miglia. Ellers en temmelig basic kontroll som stort sett bare fokuserte på lys. Var litt nervøs på ting som ekstralys, setebelter, girkasse etc., men null problem. Bare sørg for et grundig og årlig forarbeid, så faller alt på plass. Null kluss!

Bilen og sjåførene er godkjent etter første dag i Brescia! Ting ser lovende ut!